SMASHING PUMKINS "ZEITGEIST" (2007)

Det var med en delt følelse av skepsis og glede jeg mottok nyheten om at Smashing Pumkins skulle prøve seg i studio igjen etter å ha vært oppløst siden 2000. Dette var ett av mine store favorittband for noen år tilbake siden. Da jeg i 2000 fikk oppleve dem live i Oslo på deres ”last tour ever”, var det desidert en av mine største konsertopplevelser. De senere årene så har albumene deres vært så som så. De har blitt sykere og mer spesielle. Det har vært morro å dykke inn i frontfigur Billy Corgan sitt syke hode på ”Machina” platene og ”Adore”, men det var ikke den gode, sære og melodiøse rocken som jeg falt for på album som ”Siamise Dream” (Jeg var forøvrig bare 11 år da det kom ut, så jeg oppdaget det først et par år senere) og salgsuksessen ”Mellon Collie and the Infinite sadness”. Det var derfor derfor jeg også møtte dette albumet med skepsis. Jeg var redd at dette skulle være enda et langt steg vekk fra gode gamledager da de virkelig hadde lært seg å spille rock gjennom å utvikle sitt musikalske språk på det to første skivene.

Allerede fra første sekund på første låt så er bekymringene som blåst bort. Trommelyden på trommesoloen som åpner skiva er som dratt rett ut av ”Siamise Dream”. Det er tydelig at det orginale bandet er samlet igjen. Her er det gode gamle rockesoundet tilbake, og det låter nydelig, gode gamle smashing Pumkins. Gitarlyden er der. Vokalen, låtene - alt. Endelig er Smashing tilbake!!! Utover i skiva så dukker noe av det ”nye” Smashing opp, og dette kommer tydelig frem på låter som ”United States” og ”Neverlost” som jeg personlig synes blir litt kjedelige. Mot slutten av albumet så får vi igjen servert ”smashing” rock igjen, før det flater ut i to psychedeliske ballader slik som bare Billy kan gjøre dem. Alt i alt er dette en bra combackskive fra de knusende gresskarrene, selv om dette albumet nok ikke vil få like mye plass i hjertet mitt, eller blir like legendarisk som Siamise Dream.

Hvis du likte gamle gode Smashing, så bør dette albumet få en plass i din cdhylle. Det er retro og inovativt på samme gang, og det er sjeldent at band klarer å passe så godt i sine gamle gode fotspor, samtidig som de setter nye avtrykk. Da jeg kjøpte denne skiva, så gledet jeg meg til å skrive om hvor mye jeg savnet gamle Smashing. Istedenfor endte jeg med å oppdage det gamle i ny forpakning. Men dette albumet blir nok fortere kjedelig enn klassikerne.

Karakter: 7 av 10